Jeg slutta egentlig med blogg , tok en pause fra den antisosiale verden og ble som mange andre opptatt av smittetallene som rusla over nyheten hele døgnet .
Nasjonal dugnad var ett ord som dukket opp med jevne mellomrom , samtidig som bedrifter og privatpersoner fikk hverdagen snudd opp ned både praktisk og økonomisk – og jammen kom vi oss igjennom 2 år med pandemien .
Alle kunne glede seg over nyheter om at «nå er vi på vei mot en normal hverdag igjen» , så kom strømkrise , drivstoff priser ut av helvete og det mest unødvendige av alt – krig i Europa .
og nå står vi her da , planta med begge beina i en framtid som er like uforutsigbar som været . Folk begynner å bli lei , slitne , bekymret og usikre . Mange begynner for lengst å se resultatet av disse 2 årene både økonomisk og psykisk , mange har nok i god norsk ånd gått med troen om at «det går nok bra» men har plutselig måttet innse at lommeboka ikke strekker hele veien frem til slutten av måneden .
Det er NÅ det virkelig gjelder ,det er NÅ politikerne som skal sikre befolkningens ved og vel må ta grep .
Det er helt klart at vi som nasjon skal hjelpe mennesker på flukt fra krig , det er helt klart at vi skal ruste opp vårt forsvar – men det er og en ting til politikerne må ta på alvor og det er at de må høre på folket på gulvet .
Fremover nå kommer vi garantert til å lese ,høre om eller oppleve i nærmeste krets om folk som mister jobben ,folk som går konkurs , skilsmisser og personlige tragedier – fordi de ikke makter å få endene til å møtes økonomisk.
Dette er tragisk i ett land som i disse dager svømmer i inntekter , hvor nye rekorder settes hver dag – samtidig som Ola og Kari våkner hver morgen og lurer på «hvor dyrt er det å dusje idag» eller «har vi penger til alle regningene denne måneden» ?
Jeg håper at Ola og Kari innser at vi må bli flinkere til å si ifra FØR vi står der med lua i hånda og kreditorer langt over pipa – slik situasjon med stadig høyere press på privatøkonomien går rett og slett ikke lengre
vennligst hilsen 5 barnspappa
