kjenner jeg blør litt innvendig når jeg leste dagens Tv2.no saken der ett ungt par blir fratatt tvillingene sine på fødestua grunnet en diagnose som mor feilaktig fikk i tidlig tenårsalder. Jeg vil ikke kommentere denne saken spesielt men rope ett varsku om det å gi mennesker stempel i tidlig alder . Enhver fastlege eller ansatt i barnevern, skoleverk og helsetjenesten generelt må trå utrolig varsomt før de gir ett ungt menneske en dom (diagnose) som henger ved dem resten av livet.
Skremmende å Se at utrolig mange får diagnoser som Asberger ,ADHD, add , sinnforstyrrelser i meget ung alder uten egentlig å fått muligheten til å vise hvem de er i moden alder ,mange føler att tiltak som medisinering og spesial opplæring bare forsterker både egen og andres tro på att noe er alvorlig galt.
Vi skal beholde barnevern , de gjør utrolig mye bra , men vi må se på det totale hensyn vi og de må gi hvert individ!
Husker fra jeg var sein tenåring att det ble vist reportasjer fra rike deler av verden att bruken av lykkepiller var på fremmarsj særlig blandt unge , og norske forskere og leger gikk raskt ut å fordømte bruken av kjemiske løsninger på samfunns problemer. Men så skjedde det endringer……… Men hva var grunnen til plutselig og eksplosiv økning av ADHD feks? Hva skaper den diagnosen ? Er det sykdom ? Samfunnsskapt ?
Trur svaret på dette ligger i oss selv og bilde vi har av det perfekte samfunn hvor det å være innenfor normer og standarder er viktigere enn å la leve. Kanskje vi er inne i en ny runde med heksejakt for å fjerne “det unormale og kreative” eller skal menneske gjennom EU kontroll for å passe inn i samfunnet?
Ett paradoks er :
en overgriper soner sin dom å går fritt i samfunnet , mens offeret blir stemplet for resten av sitt liv…….
Jeg så, og hørte den unge mora på TV i kveld. Ikke et sekund fikk jeg følelsen av at hun er utviklingshemmet. Skremmende at ungene er tatt fra henne pga en feil diagnose for mange, mange år siden. Og at den unge pappaen heller ikke får omsorgen, fordi han nekter å “innse” at kjæresten hans, og mor til han barn, er psykisk utviklingshemmet.
Jeg fikk kjenne på det trykket når jeg så det. Jeg har vanskeligheter med å skrive denne kommentaren også. Det kjærer i hjertet mitt. Jeg har en LETT psykisk utviklinghemming og ønsker barn selv. Jeg har både depresjon og angst nettopp pga dette og fordi mine nærmeste ikke har noen tro på meg, så knuser det meg. Har fått stygg melding av det også. Det har gått så langt at jeg har fått psykolog, men er ikke før i juli. Dette er faen ikke lett, folk skulle virkelig følt på det hvordan det er når de nærmeste ikke tror du klarer det.